Sjøen har alltid fasinert meg,

og fjæra var min tumleplass nr. 1 i bardommen. Båter var også en del av oppveksten min, men det var alltid bare motorbåter eller robåter. Vi hadde en trebåt med en 6hk Yamaha på hekken, som jeg brukte mye fra 12 årsalderen. Enten alene, eller med venner på holmetur med telt, sovepose og pølser som vi svidde på et bål. Voksne var bare tilstedeværende via kikkerten i stua hjemme.                                                     Min barndoms båt.

Frihet under ansvar kaller en det nå til dags.

16år gammel flyttet jeg for å gå på folkehøyskole, denne befant seg langt fra sjøen og for bøte på dette begynte et langt forhold til Båtmagasinet som var nystartet den gangen.(Norges største motorbåtblad). Har fremdeles blad nr. 1 årgang 1.

Senere flyttet jeg til en yrkesskole, denne lå ved sjøen og det var her jeg satte mine ben i en seilende båt for første gang.

Vår ikke så eminente seilinstruktør skremte nesten"livskiten" av meg. Vi seilte en Askeladden 14' på skarp kryss, jeg trodde båten skulle kantre. Med kurs mot en bergvegg, som kom nærmere og nærmere og med en rormann som ikke lot til å ville svinge. Jeg så døden i hvitøyet......trodde jeg.

Nå vet jeg bedre,

1. Seilbåter skal krenge.

2. seilbåter har en oftest en veldig liten svingradius.

Vi var aldri i noen fare, det vet jeg nå. Men jeg tenker noen ganger på at jeg kunne funnet min ting mye tidligere om det ikke var for denne uproffesjonelle instruktøren.

Det gikk mange år før jeg satte mine ben i en seilende båt igjen.

6-7 år senere, jeg hadde fått min første mobil og snakket med en kamerat. Han var ute å seilte med noen vennner i farens båt. De var i nærheten, så jeg spurte om jeg kunne bli med. For å lage en lang historie kort, (noe jeg kanskje skulle begynt med når jeg staret dette stykket... ) Jeg satte mine ben ombord, fikk et tau i hånden og beskjed om å følge med på noen ulltråder på seilet. Jeg ble noe stuss, men begynte å hale og slakke i dette tauet. Etterhvert fikk jeg dreisen på dette med å trimme genoaen....Takk Ludvig, for det....

Det, var øyeblikket!

Det, var; givende, intressant, gøy, lærerikt.....jeg ville mer...

Men, det gikk ennå noen år før jeg igjen fikk et tau i hende.

I -98 så jeg en annonse om et seilkurs i lokalavisa, jeg meldte meg på. Jeg gikk kurset og begynte deretter å seile som fast mannskap på Håvards båt.

Ombord i Excalibur deltok jeg på Onsdagsregattaene til Ulstein Seilforening, hvor jeg fremdeles er medlem. Jeg koste meg hver gang jeg var ute, men etterhvert syntes det ikke nok med et par timer en gang i uka. Nok et avgjørenede øyeblikk kom da jeg fikk tilbud om å dra til Rørvik for å seile Cap d'Or, båten til Sveitseren Udo. I løpet av de tre dagene det tok oss å seile Sørover, hadde jeg funnet min hylle i livet. Turseiling. Det var min ting.

Jeg ble med på noen turer i ny og ne, men det første store eventyret kom da jeg i 2006 reiste til Gran Kanaria for å seile over Atlanterhavet med min venn Thomas' båt Vision. Syv uker med sommer, sol og bading, jeg var sikker på at dette ville jeg gjøre igjen.

Vel hjemme igjen slet jeg, jeg fikk fremdeles ikke seilt nok.

Min venn Frank Håkon ringte en dag og fortalte om en 24" båt han hadde blitt fortalt om, kanskje jeg ville kjøpe den. Jeg syntes båten var vel liten, men jeg dro da for å se på den. Det var kjærlighet ved første øyekast. Handelen ble gjort, stor takk til Johannes, og jeg var ikke lenger skipper skuteløs. Den noe aldrende damen fikk mitt navn: Isla del Corazón...Hjerte øya! Vi har hatt mange fine turer sammen.

        SY Isla del Corazòn og SY Vision - side by side.

Thomas inviterte meg med på returen fra Karibien i -08, noe jeg takket ja til. Tre og en halv måned.... vi ble stygt forsinket på Azorene, hvor vi lå i nesten fem uker. Slik er turseilerlivet!

Når jeg skriver dette, er jeg ombord i Maryam som ligger i Newport. Jeg har nettopp krysset Atlanteren for tredje gang, og vi skal snart seile sørover til Karibien. Det blir tredje gang dit, det var ikke planen. Det spørs om ikke jeg har en slags dragning dit...

Jeg har hittil seilt over 12.290 Nautiske mil, og da regner jeg ikke konkurranser eller turer under tre dager

Jeg er takknemlig ovenfor mange venner. Her takker jeg noen av de seilervennene som har betydd mest for at jeg er der jeg nå er.... ombord i en seilbåt, mellom veipunkt! Takk.

Forresten:
Vi er forsinket, og du gjettet det sikkert.....Vi venter på Volvo P deler. Jeg har sluttet å si Volvo Penta, Jeg sier Volvo P... "P" står for "Problem"