MOT ISLAND!

På vei ut mellom øyene så det ut som vi skulle få en rolig start på seilasen, og vi ville ha et mål på dette. David og jeg satte en 1,5 liters tom plastikk brusflaske på bordet i salongen, målet blir tiden det tar før bølgene får flasken til å falle overende.
Bev tok første vakt der vi seiler inn i solnedgangen. Jeg gikk på ved midnatt, jeg så et skip som gikk i noenlunde samme retning som oss. Flasken falt klokken 00.29 etter å ha stått stille i nesten tre timer i åpent hav. Absolutt en rolig start.
Klokken 07.30 loggfører Delphin dette: "J'adore etre au mer"


Vi får se noen hvaler for første gang på turen, men jeg er usikker på hvilken art. Vi får noen mindre problemer med pumper, vi har også et par trøblete navigasjonslys i baugen. Men så langt har vi en rimelig behagelig seilas. Vi nærmer oss land og dybden går fra over 1000 meter til rundt 100 meter. Jeg lager fiskeboller i hvit sos til middag, vi spiser i cockpit. Jeg får blandet respons fra vårt internasjonale mannskap, Bev var ikke imponert, men det var ikke verre enn at han spiste alle fiskebollene. Få minutter etter middag får vi landkjenning på den østlige sørkysten. Senere på natten har vinden øket fra frisk bris til stiv kuling, vi seiler på kryss og jeg må skjøte inn litt på genoaen. Vi har elektriske skjøtevinsjer og når jeg strammer skjøtet litt, ryker skjøthjørnet og genoaen pisker vilt i vinden. Vi får etter hvert rullet inn genoaen og beslått den på forstaget og setter samtidig den vesle stormfokka. Det fungerer fint og vi seiler et halvt døgn gjennom natten, før vi går inn gjennom innløpet til havna på Heimaey i Vestmannaeyar. Innen en halvtime er vi innklarert med tollmyndighetene og kan gå i land å se oss rundt.

Vestmannaeyar har som resten av Island, en turbulent natur, spesielt når det gjelder det som befinner seg under bakken. Det gjelder selvsagt også under havbunnen. Spesielt med henhold til fiskegrunnen sør for Heimaey, som var en svært god fiskegrunn. Tidlig på morgenen den 14 November 1963, oppdaget kokken ombord i tråleren "Ísleifur II" en mørk røyksøyle sørvest. Kapteinen ombord endret kurs da de tenkte det kunne være et fartøy i brann. Det de fant var et undersjøisk vulkanutbrudd, som etterhvert ble til øya Surtsey, en helt ny øy. 
En annen vulkan, som i enda sterkere grad satte Vestmannaeyar på det internasjonale kartet, var Eldfell. Eldfell hadde sitt første utbrudd helt uventet, natt til 23 Januar 1973. Den vokste seg gradvis større og seig lava strømmet nordvest mot den vesle byen. Hele øya blir evakuert og ingen har omkommet, men Heimaeyingene vil tilbake å redde det en kan. Aske hadde allerede begravet store deler av byen, men når lavaen truet med å legge resten flatt eller i brann, våknet kampviljen i Islendingene. De stilte opp alle de pumpene de kunne oppdrive og begynte å pumpe massive mengder sjøvann over lavaen. Dette ble møtt med stor skepsis i utlandet, hvor man mente dette ikke ville virke. Da man etter en tid ser en merkbar effekt, får Islendingene flere pumper og annen hjelp fra utlandet. Spesielt fra USA, som bringer flere pumper med en kapasitet på 1000 liter per sekund. Da lavaen også begynner å strømme mot havneinnløpet får man en vanskelig avgjørelse. Skal man redde byen eller havna!? 
Det blir sagt at, har vi ikke en beskyttet havn har vi heller ingen by. Så Islendingene skifter fokus og sprøyter enorme mengder sjøvann på lavaen. Innen vulkanen slukner er pumpet opp 5,5 millioner tonn med sjøvann på lavaen, og av dette ligger der igjen ca 220.000 tonn salt tørt salt på lavaen. Det tar to år å rydde opp etter vulkanen, man kjørte bort 2 millioner kubikkmeter aske og lava nedfall. Øya er i dag 20% større. Lavaen som truet med å stenge havna, har faktisk gjort havna bedre i det at innløpet i dag er smalere og beskytter havna mer enn tidligere.
Vestmannaeyar er en veldig liten men svært spennende destinasjon. Etter nesten to døgn her, med topptur på Eldfell, Lundefugl middag, Smågodt til 100kroner stykket, Vulkan-kino og forskjellig annet opplevd, drar vi rike på opplevelser fra Heimaey. 

Vi setter kursen mot Reykjavik etter en liten omvei til Surtsey og de andre eyar/øyene i Vestmannaeyar. Der ser vi mengder med sjøfugl. Alke, Havsule, Lunde, Måse, Krykkje og mange andre fugler. Vi ser også mengder med spekkhoggere som jakter fisk rundt Maryam. Veldig spennende!
Vi får en fin tur over til Reykjavik. Jeg er alene på vakt når vi runder neset Gardaskag og setter kursen østover på siste leggen mot Reykjavik(Røykvik). Jeg ser det mest betagende morgengryet noen gang. Det er havblikk, sjøen brytes kun av baugen og kjølvannet er vingene til skuta vår. Idyllen er kun brutt av den Grønnes dype rumling. Jeg ser den svarte speilblanke sjøen som scenen, den sprinkles av månen som står som en spotlight høyt hevet. Den svarte himmelen med en dypblå nedre del er sceneteppet, der kanten er spekket med lysene fra Reykjavik, som glitrende paljetter i mørket. Dette sceneteppet løftes sakte av daggryet. Den dypblå himmelen lysner og blir til en vakker lyseblå himmel omkraset av små hvite skyer i det solen gjør sin entré. Stykket heter "En skinnende ny dag".

Vi legger til og går på land.

TOWARDS ICELAND! 
We head out on the open ocean at around half past nine in the evening. On the way out between the Faoeislands, it looks like we will get a smooth start on the trip, and we wanted to have some kind of measure of this. David and I put a 1.5 liter empty plastic soda bottle on the table in the salon, the measure will be the time it takes for the waves to topple the bottle. Bev took the first watch where we sail into the sunset. I went on at midnight. I saw a ship which was in roughly the same direction as us, and the bottle fell at 00.29 after remaining upright for nearly three hours in the open sea. Certainly a quiet start. At 07:30 Delphine logs this: "J'adore etre au mer"We'll see some whales for the first time on the trip, but I'm not sure what kind they are. We get some minor problems with some of the pumps, we also have a couple of troublesome navigation lights on the bow. But so far, we have a very comfortable cruise. We approach land and the depth goes from over 1000 meters to about 100 meters. I make fish balls in white sauce for dinner, we eat in the cockpit. I get mixed response from our international crew, Bev was not impressed, but it was not worse than that he ate all the fish balls. A few minutes after dinner, we see the south coast of Iceland. Later that night the wind increases from fresh breeze to a strong breeze, we on a closehauled tack and I have to sheet in a bit on the genoa. We have electric winches and when I tighten in the sheet a bit, the clew ring is ripped off the sail and the genoa whips violently in the wind. We'll eventually get the genoa furled and lashed it on the forestay and at the same time set the small stormjib. It works fine and we sail 12 hours through the night, before we go in through the entrance to the harbor on Heimaey(Home island) in Vestmannaeyar(Westman islands).Within half an hour we cleared with the customs authorities and can go ashore to have a look around.Vestmannaeyar have as the rest of the Iceland, a turbulent nature, especially when it comes to what is below ground. This applies of course also under the seabed. Especially with regard to the fishing grounds south of Heimaey, which was very good. Early on the morning of November 14, 1963, the cook aboard the trawler "Ísleifur II" discovered a dark plume in the southwest. The captain on board changed course as they thought there might be a vessel on fire. What they found was an undersea volcanic eruption, which eventually became the island of Surtsey, a brand new island. Another volcano, which is an even greater extent put Vestmannaeyar on the international map, was Eldfell(Fire mountain). Eldfell had its first eruption completely unexpected, on the night of January 23, 1973. It grew gradually larger and sticky lava flowed northwest to the small town. The whole island was evacuated and no one has died, but the Heimaey people wants to return to save what they can. Ash had already buried large parts of the town, but when the lava is threatening to lay the rest flat, or put on fire, the fighting spirit of the Icelanders awakened . They lined up all the pumps they could muster, and began pumping massive amounts of seawater over the lava. This was greeted with skepticism abroad where it was felt this would not work. After a time a noticeable effect it is seen, and the Icelanders get more pumps and other assistance from abroad. Especially from the U.S., which brings more pumps with a capacity of 1000 liters per second. When the lava starts to flow towards the harbor entrance, they get a difficult decision. Are they going to save the town or the harbor!? It is said that, if we do not have a protected harbor, we have no town. So the Icelanders change focus and pump massive amounts of seawater on the lava. By the time the volcano dies out, there is pumped up 5.5 million tons of seawater on the lava, and of this there are approximately 220,000 tonnes of salt dry salt left on the lava. It takes two years to clean up after the volcano, they drove away 2 million cubic meters of ash and lava fallout, one truck at a time. The island has now grown to be 20% larger. From the lava that threatened to shut down the port, the port has actually improved, in that the inlet today is narrower and protects the harbor better than before. Vestmannaeyar is a very small but very exciting destination. After nearly two days here, hiking to Eldfell at dusk, having puffin dinner, Volcano cinema and different other experiences, we go rich in experiences from Heimaey.We are heading towards Reykjavik after a short detour to Surtsey and the other eyar / islands in the Vestmannaeyar archipelago. There we see lots of seabirds. Razorbill, Gannet, Puffin, Gull, Kittiwake and many other birds. We also see lots of orcas chasing fish around the Maryam. Very exciting!

We have a nice trip over to Reykjavik(Smoke bay). I'm alone on watch, when we round the headland of Gardaskag and head east on the last leg towards Reykjavik. I see the most breathtaking dawn ever. It is a calm black sea, wich is broken only by the bow, where the wake are the wings of our vessel. The serenity is only broken by the green ones deep rumble below. I see the black glassy sea as the stage, which has white pearls sprinkled across it by the moon, standing as a spotlight up high. The black sky with a deep blue colour on the lower part is the stage curtain, where the edge is filled with the lights of Reykjavik, as sequins glittering in the dark. The curtain is lifted slowly with dawn. The deep blue sky brightens, and becomes a beautiful blue sky surrounded by small white clouds as the sun makes its entrance. The piece is called "A bright new day."